Trondenes kirke.
Foto: Per Kristian Aschim, Presteforeningen
Trondenes kirke.
Foto: Per Kristian Aschim, Presteforeningen
Presteforeningen ønsker en nasjonal arbeidsgiver (modell 2) for alle ansatte i Den norske kirke. En nasjonal arbeidsgiver er den enkleste måten å sikre at det jobbes systematisk og godt med rekruttering, at man sikrer like vilkår for de ansatte i hele landet, og at man kan føre et aktivt arbeid for likestilling og ikke-diskriminering i Den norske kirke. Det er også den enkleste måten å sikre profesjonalitet i hvordan arbeidsgiveransvaret utføres. En nasjonal arbeidsgiver vil også sikre kirkens ansatte medbestemmelse lokalt, regionalt og nasjonalt. Dette er helt sentrale anliggender for oss som profesjonsforening.
En nasjonal arbeidsgiver vil innebære at fellesrådets ansatte får en større jobbtrygghet, de vil få en nyvunnen medbestemmelse regionalt og nasjonalt, og de vil nyte godt av en arbeidsgiverorganisering med en større organisasjon og dermed mulighet til å profesjonalisere ulike HR-funksjoner.
Det er vår vurdering at en nasjonal arbeidsgiver vil lette lokalkirkens organer for omfattende og til dels komplisert ansvar som er knyttet til det å ha arbeidsgiveransvar. Hvis dette kombineres med en omfattende delegasjon til lokalkirkens organer, særlig knyttet til ansettelser og arbeidsledelse, så vil det samtidig sikre lokalkirken den styringen den trenger for å kanalisere ressursene til de planene og satsningene man ønsker lokalt.
Fordelen med denne modellen er at det ikke er nødvendig å tvinge fram større fellesrådsområder enn i dag, noe som er langt mer kritisk i delegasjonsmodellen (modell 3).
Høringen av Müller-Nilssen-utvalget viser at lokalkirken ikke ønsker å bli tvunget til å slå seg sammen i større enheter. Jeg mener Kirkerådets flertall ikke tar inn over seg hvor massiv denne motstanden er i lokalkirken. De gir heller ingen svar på hva man skal gjøre med små fellesråd som ikke vil slå seg sammen med naboene til større enheter, eller små fellesråd som f.eks på grunn av svak økonomi ikke er ønsket med i andre sammenslåingsprosesser rundt seg.
Et stort mindretall i Kirkerådet anbefaler at det etableres en nasjonal arbeidsgiverlinje og vi håper at dette mindretallet vinner fram på Kirkemøtet.
Et flertall i Kirkerådet ønsker en «ny» modell 3, som likner svært mye på den modell 3 som er utredet av Müller-Nilssen utvalget. Om denne modellen uttalte vårt representantskap:
«Modellen vil videreføre to arbeidsgiverlinjer, og det vil være svært krevende å ivareta medbestemmelse både overfor den formelle arbeidsgiveren (rDnk) og overfor det nivået som reelt utøver arbeidsgivermyndigheten. Ved konflikter vil denne modellen stille prestene i en enda vanskeligere situasjon enn i dag, fordi ens egen arbeidsgiver har overlatt arbeidsgiveransvaret og arbeidsgiverfunksjonene til et annet rettssubjekt. Dette vil bety en betydelig svekkelse av prestenes arbeidsmiljø og rettsikkerhet, og de tillitsvalgtes mulighet til å ivareta de ansattes rettigheter.»
Presteforeningen tviler sterkt på at man kan regelfeste seg ut av den uklarheten som vil oppstå om arbeidsgiveransvaret når det er forankret i rDnk, men i stor grad delegert til de nye storfellesrådene. «Offeret» for denne utydeligheten frykter vi særlig i konfliktsituasjoner vil være presten som har en formell arbeidsgiver som gjennom delegasjon har tatt et langt skritt unna «sin» ansatte.
Spørsmål om et likestilt, inkluderende og mangfoldig kirkelig arbeidsliv for alle ansatte i kirken er viktig. PF mener dette best sikres gjennom å etablere en nasjonal arbeidsgiverlinje. Flertallet ser her ut til å lene seg på muligheten for å etablere et felles personalreglement for hele Den norske kirke. Vi er ikke kjent med noen annen virksomhet der et organ skal regulere personalreglementet for en annen virksomhets ansatte. PF mener et slikt reglement må vedtas samtidig med kirkeordningen, ikke etter. Det er vår spådom at det vil bli et nokså tannløst reglement innenfor modell 3, der Kirkemøtet står uten reelle sanksjonsmuligheter ovenfor lokalkirken når reglementet brytes. Dette er nokså kritisk for rDnk troverdighet, og særlig i modell 3 ovenfor presteskapet som man fortsatt skal være arbeidsgiver for.
Det er også foruroligende at sakspapiret ikke gir noen svar på hvordan prestene innenfor modell 3 skal kunne ivareta sin rett til medbestemmelse lokalt. Når store deler av arbeidsgiveransvaret delegeres til en virksomhet som ikke er din arbeidsgiver, så har ikke prestene noe partsforhold til denne arbeidsgiveren gjennom Hovedavtalen, som er den som regulerer medbestemmelsen.
Prestetjenesten kan ikke organiseres i enheter som avviker særlig fra dagens prostier. Det må være nok prester hos samme arbeidsgiver til at det blir rom for tjenestedeling når det er arbeidstopper, når man skal ha frihelger, når man skal ha ferie, eller permisjon til videreutdanning.
Slik Presteforeningen vurderer det så er det kun to aktuelle alternativer når prostifellesrådet er avvist.
Jeg frykter at denne prosessen medfører et kirkepolitisk behov for at man MÅ gjøre noe. Endring er aldri et behov i seg selv. Hvis det skal komme endring så trenger vi derfor endringer som styrker rekrutteringen, vi trenger endringer som gjør kirken mer attraktiv som arbeidsplass både for de som skal rekrutteres inn, og oss som allerede jobber her. Vi trenger endring som sikrer kirkefaglig ledelse i kirken. Vi trenger endring som skaper noe positivt i menighetens liv. Vi trenger IKKE endringer som primært handler om kirkepolitikeres behov for å vise at de har gjort noe. Vi er tross alt 7000 ansatte og 1200 sokn som skal måtte leve med denne endringen, da bør den være verdt det.
Innlegget er først trykt i Luthersk Kirketidende 11/2022.
Når Kirkemøtet samles i Trondheim 21.-26. september 2022, skal prinsippene for ny kirkelig organisering behandles. Her finner du sakspapirene, Presteforeningens syn og en tidslinje som viser saksgangen.
Vårt hovedanliggende er at vi ønsker en nasjonalt forankret arbeidsgiverorganisering. Presteforeningens støtte til prostifellesråd etter arbeidsgivermodell 2, der alle er ansatt i rDnk, forutsetter at mer av arbeidsgivermyndigheten blir liggende på bispedømmenivå.
Slik Presteforeningen vurderer det er det kun to aktuelle alternativer når prostifellesrådet er avvist. Det beste er å etablere en nasjonal arbeidsgiver for alle kirkens ansatte. Alternativet er å beholde dagens ordning med to arbeidsgiverlinjer, med justeringer som sikrer tettere samvirke.
Det sikreste funnet etter høringen på Müller-Nilssen-utvalgets rapport er at Den norske kirke ikke ønsker prostifellesråd. Likevel kommer Kirkerådets direktør tilbake med et forslag som i realiteten tvinger soknene til å etablere prostifellesråd, sier Presteforeningens leder, Martin Enstad.
Presteforeningens leder Martin Enstad argumenterer i dette innlegget for en gjennomgående, nasjonal arbeidsgiverlinje i Den norske kirke, Han diskuterer hvorvidt Kirkeloven åpner for en slik struktur, arbeidsgiveri, biskopens rolle, og ledelse.
Hvis hensynet til arbeidet med likestilling, inkludering og mangfold skal ha avgjørende vekt i arbeidet med ny kirkelig organisering så mener Presteforeningen at en nasjonal arbeidsgiverorganisering er det mest tjenlige, skriver Martin Enstad, leder i Presteforeningen.