Nidarosdomens vestfront og tårnet på Oscar IIs kapell (Grense Jakobselv). En nasjonal kirke, gjenkjennelig over hele landet. (C) Jon Aalborg
Nidarosdomens vestfront og tårnet på Oscar IIs kapell (Grense Jakobselv) sammenstilt som illustrasjon på kirke i hele landet. (C) Jon Aalborg
For Presteforeningen er det avgjørende at ny kirkelig organisering gir oss én arbeidsgiverlinje, at den sikrer en kirkefaglig ledelse, og at den styrker biskopens rolle som arbeidsgiver.
Mange strukturer binder vår kirke sammen: felles bekjennelse, felles liturgi, felles tjenesteordninger og bispetjenesten. Et annet viktig bindemiddel er en nasjonalt organisert prestetjeneste. Her følger tre viktige eksempler på hvorfor det er viktig.
Den norske kirke har en belastet historie knyttet til behandling og oppfølging av kvinnelige prester og ansatte med LHBT+-identitet, og deres arbeidsmiljø. Presteforeningen mener det er helt avgjørende å ha en nasjonal arbeidsgiverlinje som kan følge opp saker innen disse feltene. Vi vet at diskriminering er et problem i begge de kirkelige arbeidsgiverlinjene. Dette taler for én, felles arbeidsgiverlinje for alle ansatte i Den norske kirke. Hvis arbeidsgiveransvaret splittes i mindre enheter, vil oppfølgingsansvaret i disse viktige spørsmålene fragmenteres.
Kirken sliter med store rekrutteringsutfordringer, særlig til de kirkefaglige profesjonene kateket, diakon, kantor og prest. Vi er helt avhengige av at de som har utdannet seg til de kirkelige profesjonene ser på hele landet som sitt arbeidsmarked. Da er én, gjenkjennelig arbeidsgiver et ubetinget gode, enten man søker seg til en storby eller til distrikt.
En nasjonal arbeidsgiverlinje gjør det mulig å ha felles systemer for oppfølging av de ansatte, og en lik forståelse og praktisering av rettigheter og plikter i hele landet. Det vil også være enklere å plassere og anvende relevant HR-kompetanse på riktig nivå med en slik modell enn å skulle bygge den opp i 100 forskjellige enheter.
Den norske kirke er en demokratisk styrt kirke der tjenesten med Ord og sakrament (prestetjenesten) samvirker med folkevalgte i råd på alle nivå. Presteforeningen støtter derfor at man på prostinivå får den samme ledelsesmodellen som vi finner i bispedømmene i dag: en folkevalgt leder, en kirkefaglig leder (prost) og en administrativ leder med hver sine ansvarsområder.
For å sikre en faglig fundert ledelse mener Presteforeningen at i en ny kirkelig organisering må prosten ha lederansvar for de kirkefaglige stillingene, det vil si de som arbeider med kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og prestetjeneste.
Presteforeningen mener det har vært en styrke at biskopene har vært både arbeidsgiver og tilsynsmyndighet. Det har gitt tilsynet kraftfulle verktøy både til å støtte og styre de ansatte. Presteforeningen mener det er naturlig at biskopen får en arbeidsgiverrolle overfor flere ansatte enn i dag. Dette kan gjøres på ulike måter, men biskopens rolle bør som et minimum utvides fra å lede prestetjenesten til å lede det kirkefaglige arbeidet i bispedømmet (se over). Dette vil også bidra positivt til likebehandling av ansatte.
En nasjonal arbeidsgiverlinje er ikke i konflikt med den grunnleggende erkjennelsen av at kirkens møte med mennesker skjer lokalt. Vi ønsker ikke en toppstyrt kirke, men en kirke der en profesjonell, nasjonal arbeidsgiver stiller motiverte kirkelige ansatte til rådighet for lokalkirkens arbeid, planer og engasjement. Vi mener en nasjonal arbeidsgiverlinje vil frigjøre ressurser til å fremme det kristne livet i soknet.
(Innlegg i Vårt Land 19/10/2021)
Om bildet: Vestfronten på Nidarosdomen og tårnet på Oscar IIs kapell i Grense Jacobselv hører til samme kirke, men på vidt forskjellige steder; en er i et kirkelig sentrum og den andre er et kapell helt ytterst på grensen mot Russland og Barentshavet. Samme kirke, helt ulike steder. (Foto: Jon Aalborg, PF)
Nederst i artikkelen det lenkes til, finnes utskriftsvennlige PDF-er.